Meny

Om programmet

Så tett på som det går an å komme

For ti år siden redefinerte Planet Earth naturhistorisk filmskaping ved å gi oss det ultimate portrettet av jordkloden. Fremskritt innen både teknologi og vår forståelse av naturen gjør at vi nå kan vise planeten vår fra et helt nytt perspektiv. Med Planet Earth II kan vi oppleve verden fra dyrenes eget perspektiv.

Gjennom reiser i jungler, ørkener, fjell, øyer, sletter og byer utforsker denne serien de unike karakteristikkene til jorden mest ikoniske habitater og de utrolige måtene dyrene der overlever på. Ny teknologi gjør at de individuelle historiene kan fanges på et helt nytt detaljnivå.

For første gang kan seerne synke inn i utrolig landskaper og dele dyrenes mest dramatiske øyeblikk.

Fakta fra verden

Øydyr er de mest truede. Av alle artene som har blitt utryddet i løpet av de siste 500 årene har rundt 80% vært øybeboere.

Fjell dekker en femtedel av jordens overflate.

Jungelen dekker mindre enn 6% av alt landområde, men huser over halvparten av jordens planter og dyr.

Grassletter støtter og brødfør flere store dyr enn noe annet habitat og er hjemmet til en av de største samlingene av villdyr på jorden.

Ørkentemperaturer kan nå hele 58°C og over alt stiger disse mer enn det globale gjennomsnittet, hvor flere blir både varmere og større.

Flere nye dyrearter blir oppdaget i verdens jungler enn noen andre steder på land.

Til forskjell fra andre planter vokser gress fra bunnen, ikke fra toppen, og er dermed neste uovervinnelig. Det kan overleve både brann, oversvømmelse, kulde og tørke.

Det urbane miljøet er det nyeste og raskest voksende habitatet på kloden vår. I løpet av neste tiår er det antatt at det urbane miljøet vil vokse med nesten 30%.

Historier fra location

Planet Earth II

Elizabeth White

Produsent for episoden Islands

Dyr som lever på avsidesliggende øyer er ofte naive, de er ikke vant til å møte mennesker. Dette var til vår fordel da vi filmet Planet Earth II, dyrene på øyene var ganske avslappet rundt oss. Noen, som pingvinene, vagget rett opp til kameraet.

Da vi filmet Frozen Planet jobbet jeg med skipperen Jerome Poncet, som hadde over 40 års erfaring med å besøke avsidesliggende steder i Antarktis. Da vi spurte ham om de mest fantastiske stedene nevnte han øya Zavodovski – en aktiv vulkan som er hjemmet til en av verdens største pingvinkolonier. Han sa det var helt utrolig der, men andre folk jeg pratet med som også hadde vært der sa det var vanskelig å få tilgang. Øya er omringet av vanskelig farvann og høye klipper.

Turen tok mer enn et år og planlegge. Vi måtte være totalt selvforsynte ettersom det ikke er noen der for å redde oss hvis noe skulle gå galt. Det var den filmingen jeg var mest opprømt over, og samtidig livredd for. Seks måneder i forkant våknet jeg opp midt på natten og tenkte, 'hva gjør vi om noen sklir og brekker foten?'.

Det tok oss syv harde dager å komme oss dit. Den siste morgenen så vi en illevarslende vulkansk røyksky i landskapet og jeg husker det så tydelig, jeg hadde en stor knute i magen. Det var utrolig mye uvisshet. Vi visste at havet rundt øya var hardt og vanskelig og det var ingen garanti for at vi ville komme oss i land. Men vi klarte det. Vi ankom på en rolig dag og etter 24 timer var vi på land med alt utstyret vårt. Neste dag kom det en storm og båten måtte trekke seg tilbake til andre siden av øya. Det tok en uke før vokteren kunne komme tilbake igjen med forsyninger.

Den eneste tingen som gikk virkelig galt skjedde etter tre dager. En diger bølge slo inn over klippen og dynket et av kameraene våre i vann. Vi var syv dager fra Falklandsøyene og det var ingen måte å få tak i et nytt kamera på. Så vi prøvde å tørke det så godt vi kunne, og kameramannen sov med det i soveposen for å prøve og varme det opp. Etter hvert roet havet seg og vi kunne få kameraet over til båten og tørke det over ovnen. Utrolig nok klarte det seg og vi kunne filme ferdig sekvensen!

Gjennom hele turen var den store bekymringen om vi kom oss av øya. Vi ga oss selv et vindu på tre dager. Siste ettermiddagen, akkurat idet en storm var på vei inn, klarte vi å få oss og alt utstyret vårt tilbake til klippene og over i båten. Det var fantastisk.

Det er en historie i Galapagos som jeg nesten ikke kan vente med å vise til folk. Det er en historie om små haviguanaer som kommer ut av eggene dekket i sand og som må komme seg over stranden for å finne resten av kolonien nede ved havet. Idet de legger ut på ferden omringes de av Galapagos-slanger som dukker opp bak steinene som et medusahode, og som sklir rundt på jakt etter de små. De fanger dem, snor seg rundt dem og svelger dem hele. Jeg har aldri sett noe lignende ... Det er som en skrekkfilm! Jeg er ikke redd for slanger, men satt med hånda over øyene halve tiden mens de stakkars små iguanaene prøvde å rømme. Heldigvis klarte noen å komme seg helskinnet til havet.

Planet Earth II

Justin Anderson

Produsent for episoden Mountains

Fjell er noen av de mest fysiske omgivelsene å filme i, fordi dyrene lever ofte høyt og under vanskelige forutsetninger. I tillegg pleier fjelldyr være vanskelige å finne. Gode fjellområder er ikke like beskyttende som jungel og gress, og dermed har snøleoparder og bjørner en tendens til å spre seg utover i terrenget. Å finne dyrene er utfordring nummer en. Jeg er mye bedre trent nå enn da jeg begynte med dette!

Fjernkameraer har vært en stor del av nøkkelen til vår suksess. Vi hadde et tradisjonelt mannskap i feltet som jobbet hardt med å filme snøleoparden i aksjon. Men fjernkameraer lar oss filme dyrene i et mer intimt landskap. Historisk pleier filmer fra fjellet involvere å filme fra andre siden av dalen med lang linse, men da ender du opp med et ganske flatt bilde. Du ser ikke åsryggene dyrene går på eller toppene de bor i. Ved å komme oss opp langs ferdselsveiene som dyrene benytter seg av kan vi fange og vise hele verden deres. Mye hardt arbeid gikk med for å få tak i disse bildene.

Den største utfordringen vi hadde var likevel fysisk. Da vi skulle filme snøleoparden for andre gang og prøvde å få med oss flere kameraer høyere opp enn tidligere, opp til 5000 meter enkelte steder, strevde vi. Jeg klarte å pådra meg akutt høydesyke og måtte dra ned igjen i noen dager og sitte på et hotell med en oksygentank. Filmteam bærer så mye utstyr og uansett hvor vi gikk måtte vi finne måter å få det med oss på. Det var noen veldig fysiske dager hvor du føler deg syk av utmattelse på slutten.

Vi hadde ikke fått til noe uten vårt fantastiske lokale team. Deres kunnskap om snøleoparden var enestående. De visste alt om hvor dyrene beveget seg. Vi kunne gå flere kilometer opp i fjellene og de fant stiene deres og viste oss hvordan kattedyrene markerte området ved å skrape potene i bakken. Denne kunnskapen var avgjørende for oss.

Vi ble også godt kjent med bærerne våre. Vi filmet tre ganger i Ladakh og hver gang hadde vi med oss et lite team bestående av cirka seks folk som hjalp oss. Fordi vi dro dit tre ganger ble vi godt kjent med folkene som hjalp oss, deres bakgrunner og historier. Vi lo masse sammen og de var så stolte av å få være med på prosjektet. De ble med oss for å se på opptakene om kvelden. De var særlig opprømte ettersom snøleoparden er deres emblem og en del av hjertene deres. De hadde aldri sett dyrene på måten vi filmet dem på, og de ble helt overveldet. Det gjorde at alle jobbet mye hardere. Hvis vi var trøtte, var de alltid de første til å komme seg opp. Det voksende forholdet vårt med disse menneskene var utrolig spesielt.

Vi ville filme kongeørner som fløy rundt i fjellene i 320 km/t. Vi fikk filmet det, men for å få god vinkel på fuglen ansatte vi en verdensmester i paragliding, utstyrte ham med et kamera og krysset dermed over i sportsverdenen. Nytt for oss og en lærerik opplevelse for alle. Vi ville ha et opptak av ham som fløy nedover fjellsiden og vi fikk det til slutt ved å få ham til å fly i tandem med en kameramann som aldri hadde fløyet før. Han skrek veldig høyt på vei ned!

Planet Earth II

Emma Napper

Produsent for episoden Jungles

Jungelen er det mest fantastiske stedet på hele kloden! Variasjonen av insekter, planter og dyr er helt utrolig, men flere av artene vet vi lite om og enda færre har blitt filmet med suksess.

Jungelen har perfekte forutsetninger for liv, det er regn året rundt og i tretoppene er det sol. Men på bakken er det mørkt og fuktig. Det er vanskelige omgivelser å jobbe i, og enda mer utfordrende å skulle filme i. Mesteparten av utstyret kan ikke brukes fordi det regner, og det regner flere dager i strekk!

Regnstormene kan være mer enn bare ubeleilige. Da vi skulle filme i Brasils flomskog reiste vi nedover elven på jakt etter en ny type elvedelfin, og plutselig, ut av ingenting, kom en hard regnstorm. Det var hagl, noe lokalbefolkningen aldri hadde sett før, og det stanset ferden vår helt. Det ødela motoren på båten, noe som betydde at vi ikke kunne dra noe sted, og vi stod i fare for å bli dyttet nedstrøms uten å kunne hindre det. Vi dyttet oss over på en sandbank og trærne begynte å falle ned rundt oss. Vi var heldige som ikke fikk dem over oss, stormen roet seg og vi overlevde, men vi satt fast i stormen i om lag en time uten å vite hvordan vi skulle komme oss tilbake til basen eller hvor resten av teamet vårt var. Vi var midt ute i ingenting, uten medisinsk hjelp. Det var skummelt!

Andre utfordringer ved å filme i jungelen er at buskvegetasjonen er tett, noe som betyr at det er vanskelig å se og følge dyr lenge nok til å kunne filme dem. Da vi filmet jaguarer i Brasil er skogen tykk med elver på kryss hvor jaguarene liker å jakte. Vi tilbrakte seks uker på disse elvene hvor vi brukte spesialutviklede kameraer (basert på Steadicam, som brukes på fotballkamper). Dermed kunne vi filme alt fra båtene samme hvor bølgete vannet var!

Vi ville filme de uvanlige måtene som noen av jaguarene her har lært å jakte på. Etter fire uker så vi en stor hannjaguar som helt tydelig var på jakt etter mat. Vi fulgte ham med kamerabåtene våre, men kunne ikke se hva han jaktet på. Plutselig hoppet han ut i vannet og etter et par sekunder kom han opp igjen med en kaiman på samme størrelse som han selv og med en kjeve som kunne drept en person på et blunk! Han er en av jaguarene som har lært å jakte på dette dødelige rovdyret, og som leter etter en vinkel hvor han kan, i et enkelt trekk, fange kaimanen og bite den i bakhodet. Det var en temmelig brutal scene, men en ære å få se denne nydelige og kraftfulle jaguaren i aksjon.

Det er selvsagt et annet stort problem når man filmer i jungelen, det er å dele hjemmet med en haug med ulike insekter og andre dyr. På et av stedene vi filmet i Brasil delte hele teamet vårt et enkeltrom med hverandre og en haug med edderkopper! Hver gang vi plukket opp klær var det edderkopper på dem, de kom seg til og med på innsiden av myggnettene. Og det var rotter der, som jeg ikke er redd for, men de spiste seg gjennom undertøyet mitt, noe som ikke var så gøy!

Indri er den største lemuren i Madagaskar og er i ferd med å bli svært sjelden. Vi filmet i et reservat som heter Mitsinjo midt i Madagaskar, fordi her er det en Indri-familie som har blitt fulgt av vitenskapsmenn i over 10 år. Dette tette forholdet mellom dyrene og vitenskapsfolkene gjorde at vi visste cirka hvor lemurene var hver dag. Mesteparten av tiden sitter de cirka 20 meter over hodene våre, er vanskelige å se og umulige og filme, men nå og da kom de ned og tillot oss å se hvordan de elegant hoppet gjennom jungelen: Lenge nok til å kunne løpe etter dem med et stabilisert kamera og fange ferden på film. En av de yngste heter David etter Sir David Attenborough (selv om, forvirrende nok, Indri-David er en hunn).

Planet Earth II

Ed Charles

Produsent for episoden Deserts

Da jeg kom inn i ørkenen forstod jeg hvor uvant jeg var med disse omgivelsene. Jeg er mer vant til å filme i kalde temperaturer som Alaska og Falklandsøyene, så heten i ørkenen var noe jeg brukte tid på å vende meg til. Det er så varmt og kan være så ekstremt at hvis du ikke er vant til det ender du opp med å svette bøtter og spann. Men det er interessant hvor raskt man akklimatiseres.

Å filme i Madagaskar var en hendelsesrik tur på alle måter. En skulle tro det var vanskelig å finne en million gresshopper, men nei. Vi dro til noen veldig avsidesliggende samfunn for å lete etter dem, og alle ble syke på grunn av den lokale gatematen.

Sekvensen med gresshoppene er en av de største svermene som har blitt fanget på film. Det er helt episk og vi filmet det på en måte som du antageligvis aldri har sett før. Vi fikk også fanget en fantastisk løvesekvens filmet av to veldig talentfulle folk. De klarte å komme tett på en løveflokk i Namibia, ekte ørkenløver som lever i sanddynene. De filmet løvene som forsøkte å fange en sjiraff, det var episk. Vi filmet også en flaggermusart som jakter på skorpioner, en art som er helt ny innenfor vitenskapen.

Dette høres stort og episk og voldelig ut, men vi møtte også en søt og koselig type – en muldvarp på størrelse med en ping-pong-ball. Den tilbringer nesten hele livet under sanden, og kommer bare opp for å spise om natten. Men en av dem ble så vant til oss at den kom opp til overflaten om kvelden ved solnedgang og løp rundt føttene våre. Det betydde at vi kunne filme denne søte muldvarpen på en måte som ikke har blitt gjort før. Når vi viser klippene til redaktørene og lydmikserne, noe vi har gjort i flere år, trekker de alle frem muldvarpen som sin favorittkarakter.

Planet Earth II

Chadden Hunter

Produsent for episoden Grasslands

Gressletter er merkelige og ukjente steder. I nord-øst India finner du elefantgress, det høyeste gresset i verden. Det kan bli fire meter høyt, vokser en halv meter til dagen og er ugjennomtrengelig. Elefanter presser seg gjennom og lager midlertidige tunneler. Du ender opp med et nettverk av nydelige, buede tunneler i gress, nesten som i Alice i eventyrland.

Elefantgresset i India rommer det største antallet av store dyr i hele Asia. Fordi gresset er så høyt kan du ikke se dem, så det du må gjøre for å være trygg er å ri inn på elefanter.

Vi jobbet også i Okavango-deltaet i Botswana hvor vi filmet oversvømte gressletter. Jeg dro dit i en liten båt med en lokal cowboy-kameramann og hans lille jolle.

Etter flere timer ble vi sittende fast i tykt siv omringet av flodhester. De er svært aggressive og dreper flere mennesker i Afrika enn noe annet stort dyr. Da det nærmet seg solnedgang måtte vi begynne å bevege oss ut av båten fordi den stadig satte seg fast i tykt sumpsiv. Den lokale cowboyen sa at jeg måtte ta av meg skoene for å kunne reagerer så kjapt som mulig hvis vi tråkket på en krokodille. Vi dyttet båten gjennom Okavango omringet av dødelige krokodiller og flodhester om natten, på bare føtter, og forsøkte å kjenne etter for krokodiller. På et tidspunkt tenkte jeg, "jeg er en idiot, jeg skulle ha visst bedre, hva har jeg gjort?". Føttene våre ble kuttet opp av sverdgress og ansiktene våre ble spist opp av mygg. For hvert steg vi tok i vannet kunne jeg ikke se, men kjente etter teksturen av en krokodillerygg og gjorde meg klar til å hoppe. Det blir ikke stort skumlere enn det.

Men hvis det er et dyr og et sted som jeg er gira på å fortelle om til folk, så er det Saiga-antilopen. Det er et fantastisk merkelig dyr som pleide å vandre over tundraen i store flokker, men som ble vannet ut av krypskyttere og jegere, så de siste flokkene er forlatt midt ute i ingenting. Vi dro dypt inn i midten av Kazakstan hvor vi kjørte i flere dager uten å se noen ting for å finne dette fantastiske dyret. Å dra til et så avsidesliggende sted og se et dyr som ser ut som det er fra en annen planet var bare helt fantastisk.

Det er en liten vri på historien. Da vi var der ute med hundretusenvis av hunner som alle fødte samtidig feide en svært smittsom sykdom over flokken og drepte rundt 150 000 av dem i løpet av kun få dager. På det tidspunktet trodde vi at vi var vitne til den største naturkatastrofen jeg noen gang hadde hørt om. Vi så disse fantastiske dyrene dø foran oss. På det tidspunktet visste vi ikke om det var den siste utryddelsen av arten, og det var hjerteskjærende og emosjonelt for teamet. Men vi har siden fått vite at de siste mødrene og barna vi filmet for Planet Earth II har overlevd. Det var en påminner om hvor skjør og motstandsdyktig naturen kan være.

Planet Earth II

Fredi Devas

Produsent for episoden Cities

Jeg jobbet for Frozen Planet og Wild Arabia før dette, men å filme i byen er mye vanskeligere enn noe annet sted. Normalt sett, når du filmer i nasjonalparker, trenger du bare én tillatelse for hele filmingen, men vi ønsket tilgang til takene på omtrent 30 ulike skyskrapere i New York.

Du må også konkurrere med mennesker. De fleste mennesker er medgjørlige, men når du filmer om natten er det flere folk som er fulle og vil vite hva du driver med. Det er et helt nytt terreng for en naturfilmskaper.

Jeg har alltid syntes at hyener var skremmende. I Harar i Etiopia en kveld ble vi omringet av mer en hundre av dem som sloss. De sloss i utkanten av byen for å se hvem som skulle få innpass i byen. De er det nest største rovdyret i Afrika etter løven.

De var fantastiske. Det er to hyenegjenger som bruker byen regelmessig. For å bestemme hvem som skal få tilgang drar de til et sted utenfor bygrensen og sloss – et sted hvor de kan møtes å gjøre opp, som i Westside Story. Og de går virkelig inn for det. Du har hundrevis rundt deg, som løper rundt føttene dine, og som stadig hopper på hverandre. Du tenker jo at hvis de vender seg mot deg er du ferdig. Hvis de hadde bestemt seg for at vi var et problem hadde vi ikke hatt en sjanse, men heldigvis gjorde de ikke det.

I andre områder av Afrika er det vanlig å høre om hyener som stjeler barn, men i Harar har de en fredelig pakt med lokalbefolkningen. Menneskene respekterer hyenene og ser på dem som religiøse enheter, et forhold som har pågått i over 400 år. Jeg pratet med en dame som hadde mange geiter i utkanten av byen. Hun sa at hyenene går over eiendommen hennes hver kveld, og hvis geitene er ute jager de dem bort med hornene sine. Alle andre steder i Afrika ville det vært omvendt. På et eller annet vis eksisterer en pakt som er helt utenom det vanlige.

Mumbai har den høyeste tettheten av leoparder i verden. Det finnes rundt 35 som lever på et lite område dekket av skog. De spiser hjort og andre dyr, men drar også ut i periferien av parken om natten og spiser husdyr som griser og hunder. De dreper også mennesker. Det som er helt utrolig er at de har spist og drept mennesker i flere tiår, men inderne tolererer fortsatt at de bor der. Jeg kan ikke tenke meg noe annet land hvor de ikke hadde blitt forflyttet. Det indiske folket er helt unike i måten de tolererer dyr i byene sine på. Forholdet mellom dyr og menneske – aksepten og medfølelsen de har for hverandre – gjør at byen står frem som et sted som var utrolig inspirerende.

få det på...

Tilgjengelig fra midten av april via følgende nettverksleverandører:

Danmark – Canal Digital DTH: 38 | YouSee: 63
Finland – Canal Digital DTH: 26
Norge – Altibox: 48 | Canal Digital Cable: 25 | Canal Digital DTH: 37 | GET: 51
Sverige – Canal Digital DTH: 25 | ComHem: 36 | Sappa: 31