BBC Earth

Huw Cordey

Produsent

Jason Roberts / Silverback Films 2015

Hva skiller "The Hunt" fra andre serier du har jobbet med?

"The Hunt" tilhører tradisjonen til andre serier som "Planet Earth" og "Frozen Planet", men det som skiller denne serien fra andre er det detaljerte fokuset på denne spesielle dyregruppen. Det har aldri vært en serie som har tatt for seg dette temaet før, og som virkelig har zoomet inn på strategiene bak jakt og unnvikelse. Men det handler ikke bare om oppførsel – for å virkelig forstå rovdyr må du også forstå omgivelsene de bor i, for det er dette som former strategien deres. Så "The Hunt" kombinerer fantastisk oppførsel med følelsen av rom og tilhørighet.

Alle nye dyrelivsdokumentarer må pushe grensene for sjangeren og "The Hunt" gjør virkelig det – naturhistorikk møter drama!

"The Hunt" handler om strategi – hvilket dyr imponerte deg mest?

Det er vanskelig å ikke bli imponert av alle dyrene vi filmet, hver enkelt har noe spesielt, enten det er intelligensen til spekkhoggerne, tålmodigheten til krokodillene i Nilen, sluheten til hoppeedderkoppen eller utholdenheten til villhundene. Når det er sagt, dyret som kanskje fanget oppmerksomheten min mer enn noe annet var leoparden. Disse kattene er mestere av list. Du kan gå forbi en som sitter lett gjemt og du merker ikke engang at den er der. Men siden de ikke har god kondisjon eller stor fart må de komme fire meter innpå byttet for å ha håp om å fange noe. Det er litt av en oppgave – og ikke lett – noe som er grunnen til at kun ett av seks angrep lykkes. Det er også grunnen til at de for det meste jakter om natten når det har mørkets drahjelp.

Leoparden vi filmet, en 12 år gammel hunn, brukte list på en fantastisk måte. Hun jaktet i dagslys på en åpen slette og brukte kun en smal kløft som dekke. Strategien hennes var å bevege seg langs denne kløften (et inntørket elveleie) på jakt etter impalaer langs kanten. Vi så henne bare lykkes en gang, men det var fantastisk å se henne bykse ut av kløften, grabbe tak i en impala i en bevegelse og dra den med seg tilbake i kløften. Hele angrepet varte bare i seks sekunder – ganske imponerende med tanke på at impalaen sikkert var 20-30 kilo tyngre. Du kan telle på en hånd hvor mange ganger en hel leopardjakt har blitt festet til film, så dette øyeblikket føltes ganske spesielt.

Kan du fortelle oss om noen av strategiene dere måtte bruke under filmingen av "The Hunt"?

Vi måtte bruke nesten like mange strategier som antall dyr vi filmet! Tradisjonelle strategier, som å filme i skjul, var viktig, men på "The Hunt" pushet vi også grensene for flere andre filmteknikker som virkelig ga mye tilbake til det endelige resultatet. Vi brukte for eksempel Cineflex – et gyro-stabilisert kamerasystem som normalt blir brukt på helikoptre – på en rekke kjøretøy på bakken, slik at vi kunne følge dyrene mens de var i bevegelse. Denne strategien gjorde at vi kunne holde følge med villhundene i deres jakt, følge etter en leopard og en tiger, og følge spekkhoggere og isbjørner.

Det er et perspektiv som virkelig setter seerne midt i handlingen, midt i dramaet. I India satte vi et Cineflex på en tam elefant for å filme tigre. Tigre betrakter ikke elefanter som en trussel, så ved hjelp av vårt "Eleflex" som vi kalte det, kunne vi følge kattedyrene på steder hvor det ville vært umulig å komme til med andre kjøretøy.

Rovdyr eller bytte, hvem heier du på når du filmer?

Godt spørsmål, men det varierer. Det er vanskelig å ikke føle sympati for et dyr som druknes av en krokodille eller som blir revet i biter av villhunder, men på samme tid kan du ikke hjelpe for å beundre den fantastiske innsatsen som ligger bak hver jakt.

Men publikum behøver ikke være bekymret, vårt mål for serien er strategien mer enn selve drapet, så seere trenger ikke frykte ekle, ubehagelige scener.

Du må huske at overlevelse står på spill for både den som jakter og den som jaktes på. Situasjonen er mer akutt for rovdyr som mislykkes mesteparten av tiden. Nilkrokodillen for eksempel lykkes bare hver tiende gang, så når den først får tak i et dyr som står og slukker tørsten heier du mest på den! I denne serien vil vi at seere skal føle empati for rovdyrene, men jeg tror ikke egentlig det betyr så mye om du heier på jegeren eller byttet. Det viktigste for oss filmskapere er å gjenskape nok følelser slik at publikum kan engasjere seg på vegne av den ene eller andre.

”The Hunt” er like mye om omgivelsene som artene i seg selv. Hva var vanskeligst å filme?

Hvert område kommer med sine egne utfordringer. Å filme i Arktis tidlig på våren krever mye planlegging og mange ressurser. For å filme isbjørnens jakt måtte vi leie et isbrytende skip i fem uker, det er ikke billig! På andre siden av gradestokken er ørkenen. Hvis du prøver å filme maur i Namibia må du hanskes med varm sand på opp mot 70 grader, mens du samtidig skal fokusere på et dyr som er fem millimeter langt. Så har du tropiske skoger, som ofte regnes som den største utfordringen – ikke bare fordi det er fuktig og på grunn av regnet, men fordi det kan være ekstremt vanskelig og tidkrevende å komme tett på dyrene. Og hvem sa at det åpne havet er mindre utfordrende enn jungelen? Her er hvert opptak uforutsigbart. Du kan dra ut med hensikt å filme en art, men selv med den beste planleggingen er det et lykketreff om du finner den eller ikke. Ofte ender du opp med å filme noe helt annet!

Hva var ditt favorittøyeblikk fra kulissene på ”The Hunt”?

Jeg kan ikke koke det ned til det ene øyeblikket, det var så mange og du kommer til å se de beste av disse i bakommaterialet fra hver episode. Når det er sagt så er nok disse blant mine favorittøyeblikk: Kameramann Rolf Steinmann som blir jagd av en isbjørn og hans kommentarer om å filme på smeltende is etter at snøscooteren som bar alt kamerautstyret hans sank ned til havbunnen; utfordringene til kameramann Mark Smith idet han prøver å filme verdens minste oter, den chilenske sjøoteren; ‘Eleflex’ som ble brukt til å filme tigre i India, samt gleden av å filme en spisende blåhval, noe som aldri har blitt gjort før.